Vi har feil allierte i Midtøsten

Det er vanskelig å finne gode allierte i Midtøsten. Opp gjennom tidene, har vi i vesten måttet alliere oss med noen ganske grufulle regimer; vi har vært venn med sjahen i Iran, Hosni Mubarak i Egypt og kongen i Saudi-Arabia. Og det er ikke så mye vi kan gjøre med det; med unntak av Israel, virker det som at land i Midtøsten er immune mot demokrati. Det betyr at vi må alliere oss med land som er litt mindre grufulle, litt mindre despotiske og litt mindre tyranniske enn resten.

Saudi-Arabia er en katastrofe når det kommer til menneskerettigheter og demokrati; det eneste landet duger til er å pumpe olje. I oktober i fjor, ble den respekterte journalisten Jamal Khashoggi drept i det Saudi-Arabiske konsulatet i Istanbul. Samtidig driver det despotiske regimet i Saudi-Arabia en brutal krig i Yemen, et land som nå er på randen av en sultkatastrofe. Vi er ikke venn med Saudi-Arabia fordi vi har et felles verdigrunnlag, men fordi landet er strategisk viktige militært sett, og fordi vi trenger oljen.

Iran er ikke perfekt, tvert om; landet sponser terrorisme, truer med å utslette Israel og forfølger meningsmotstandere. På tross av dette, har iranere langt flere rettigheter enn sine naboer i Saudi-Arabia; kvinner i Iran studerer ved universiteter og lar sløret flagre i vinden mens de kjører på vei til jobb; både iranske kvinner og menn stemmer ved relativt frie valg; og religiøse minoriteter, som jøder, har en viss grad av rettigheter. Iranere flest virker å være liberale, tolerante og opplyste mennesker. Iran er fortsatt styrt av et dystopisk og despotisk regime, men regimet er mindre dystopisk og despotisk enn mange andre regimer i Midtøsten, som for eksempel Saudi-Arabia.

Det er vanskelig å alliere seg med et land som truer med å utslette ditt eget, slik Iran gang på gang har truet med å utslette både USA og Israel. Iran kommer ikke til å åpne seg for omverdenen over natten, det er urealistisk. Men på samme måte som Kina og Vietnam, to land som i sin tid også hadde anstrengte forhold med omverdenen, etterhvert åpnet seg opp for Vesten, er det ikke utenkelig at Iran i løpet av noen tiår modererer seg og skviser seg inn i den globaliserte verdensordenen. Men da er det essensielt at vesten viser samarbeidsvilje, fremfor å trekke seg ut av avtaler med Iran og å implementere nye sanksjoner. Iranere flest vil ha reformer, og det blir lettere for dem å kreve reformer om den eksterne fienden som regimet stadig skylder på ikke lenger virker som en fiende.

Iran er mindre grufullt, mindre despotisk og mindre tyrannisk enn Saudi-Arabia. Iran er ikke like immun mot demokrati som resten av landene i Midtøsten; de har eksperimentert med det i flere tiår, og det virker som at de har sansen for det. Av alle landene i Midtøsten vi har alliert oss med, ville Iran vært langt fra det verste. Et åpent Iran er et mindre farlig Iran, og et Iran som er mer avhengig av det internasjonale samfunnet og den internasjonale økonomien vil tenke seg om to ganger før de går til krig. Det er vanskelig å finne gode venner i Midtøsten; vonde kompromisser må til, og idealismen må man legge på hyllen.