Revolusjon, Ikke Intervensjon

Irans islamske revolusjon fyller 40 år i år. Den kommer ikke til å fylle 50, kanskje ikke engang 45. Kanskje 2019 blir året presteskapet faller. Kanskje revolusjonen ikke overlever sin egen bursdag. En ting er sikkert; det er noe som bobler under overflaten i Iran, og når det først koker over, kommer det ikke til å bli vakkert.

Etter å ha reist i Iran i en måned, har det blitt tydelig at det autoritære prestestyret ikke er populært. De gamle reaksjonære gubbene har vanstyrt landet, og ungdommen er forbanna. Økonomien i Iran er skakkjørt, den sosiale politikken er streng og upopulær, og folk lengter etter å snakke fritt uten å frykte for konsekvensene. Folk flest gjennomskuer den statlige propagandaen; de vet at USA ikke er store satan, og noen mener til og med at Israel ikke er så ille, heller.

Hvordan Irans prestestyre har overlevd i 40 år, er nærmest uforståelig. Regimet har ikke blitt upopulært over natta; regimet var ikke populært til å starte med. Den iranske revolusjonen i 1979 ble drevet frem av en bred koalisjon av marxister, sosialdemokrater, liberalere og islamister. Ayatollah Khomeini ble en slags farsfigur for bevegelsen; han var karismatisk og veltalende. Men til syvende og sist, ble revolusjonen drevet av en koalisjon av sekulære og moderate iranere som ønsket seg demokrati og frihet. Ekstremistene kuppet revolusjonen, og islamistene etablerte et prestestyret som reviderte historiebøkene og skrev seg selv inn som heltene.

Etter revolusjonen, oppfordret Ayatollah Khomeini familier til å få flere barn som kunne bli «soldater for revolusjonen». Iranske familier fikk flere barn, men de ble ikke soldater for revolusjonen. De ble forkjempere for demokrati og frihet. Etter å ha reist rundt i Iran, har vi ikke møtt en eneste ungdom som støtter regimet. Mange vil flytte, og flere drømmer om et liv i Amerika. Regimet satset på at ungdommen skulle bli revolusjonens bakbein. Isteden har ungdommen blitt regimets største svakhet. De fleste iranere ble født etter revolusjonen i 1979. De kjenner ikke til den despotiske sjahen, de kjenner bare til de despotiske ayatollaene. Fremtiden liker ikke systemet fra fortiden, og det er et problem for regimet i nåtiden.

This slideshow requires JavaScript.

Det har lenge vært en dyp misnøye til regimets prioriteringer; folk vil at pengene skal brukes hjemme, til å bygge opp Iran som et velferdssamfunn. Prestestyret vil heller bruke pengene på å sponse terrorisme i Midtøsten, og spre sin innflytelse i konfliktområder som Syria og Yemen. Det synes å være revolusjonære demonstrasjoner i gatene i Tehran annethvert år. Ungdommer som går ut i gatene for å rope om økonomiske omprioriteringer, mer frihet og friere valg. Kanskje det neste ungdomsopprøret vipper vektskåla, og fører til drastiske demokratiserende reformer.

Iran er ikke det verste landet i Midtøsten. Landet har en begrenset form for demokrati; kvinner studerer og stemmer, og de lar slørene sine flagre i vinden; og religiøse minoriteter, som jøder, har en viss grad av rettigheter. Iranere flest virker å være liberale, tolerante og opplyste mennesker. Men nettop fordi Iran ikke har det verste regimet i Midtøsten, er Iran det landet i Midtøsten der demokrati har mest potensialet. Et dystopisk og despotisk regime sin verste frykt er et opplyst, liberalt og kosmopolitisk folk. 

Iranere flest vil ha demokrati og frihet. Men iranere må gå ut i gatene, og kreve demokrati og frihet selv. Amerikanske serier og sanger er kanskje populære i Iran, men amerikanske soldater som patruljerer gatene i Tehran kommer ikke til å få mange iranske fans. Iran har en lang og uheldig historie fylt til randen med eksempler av internasjonal innblanding fra stormakter som Russland, Storbrittania og USA. Om revolusjonen kommer, må den skje på iranere sine egne premisser.

Det bobler under overflaten i Iran. 40 år har gått siden islamistene kuppet en revolusjon drevet av en bred koalisjon bestående av marxister, sosialdemokrater og liberalere. Misnøyen er dyp, og den blir stadig dypere. Ungdommen blir stadig mer forbanna. Det semi-demokratiske systemet i Iran er ikke bra nok. Iranere vil ha ekte demokrati, og sann frihet. Snart er det over for presteskapet i Iran. Snart koker det over.