Juleessay Fra India

Nå er det endelig romjul, en tid for familie og festiviteter. Lobbyen til Taj Palace er dekorert; nissen poserer med gjester foran et stort juletre mens amerikanske julesanger spilles over høyttaleren. Nicolas og jeg har skjemt oss bort denne julen. Vi bor på et litt i overkant dyrt hotell i New Delhi, et hotell vi egentlig ikke har råd til. Men i julen, teller man ikke penger. Vi spiser god mat, drikker god champagne og sover i deilige, myke senger. Vi feirer jul i luksuriøs stil.

Kontrastene i India er enorme, og de er vanskelig å ignorere. I byer som Mumbai lever fattig og rik side om side. Små, desperate barn tigger i gatene. Tusenvis av uteliggere deler på fortau foran store, luksuriøse leilighetskomplekser og av og til foran store, grandiose femstjerners hotell. Mens vi lever det søte liv innenfor hotellets vegger, lever menneskene utenfor i fattigdom og nød.

Klokketårnene ringer julen inn. Selv om India ikke er et kristent land, er julen en populær høytid. Jeg tar en Uber til en vakker katolsk katedral, og kommer så vidt tidsnok for julegudstjenesten. Inne i kirken ser jeg en av sikkerhetsvaktene fra hotellet; han har ikke tatt av seg uniformen. Jeg setter meg ved siden av ham, og gjennom messen synger vi sammen, ber sammen og lytter til prestens preken sammen. I et land med så enorme og tydelige klasseskiller, var det flott å være i kirken, et sted der alle er like mye verdt og der klasse ikke har noe å si.

Julen er en fantastisk tid, og har et rørende budskap. I en tid der julen har blitt stadig mer sekularisert og kommersialisert, er det viktig å minnes hva det er vi faktisk feirer. Vi feirer at Guds sønn kommer til jorden som et uskyldig, fattig og hjelpesløst barn, født i en stall til fattige flyktninger. Vi feirer et barn som likner mer på menneskene utenfor hotellets vegger, enn de rike snobbene som bor innenfor. Jesus ble tross alt født i en stall fordi det ikke var plass i herberget. Om Jesus hadde blitt født i dag, hadde han blitt født blant uteliggerne og tiggerne, blant de fattige og maktesløse.

Julefreden senker seg over Taj Palace. «Fy faen, så privilegerte vi er» påpeker Nicolas. Jeg sier meg enig, men jeg tenker ikke så mye over det. Det er egentlig ganske enkelt å ignorere fattigdommen og nøden i India. Det er ganske lett å kjøre forbi et fortau fylt med uteliggere uten å bry seg. Det er fort gjort å glemme hvor privilegerte vi i Norge faktisk er. Men det julen lærer oss, er at vi nettop ikke skal ignorere andres nød, at vi nettop skal bry oss og at vi aldri skal glemme hvor heldige vi er. Det er nemlig dette julen handler om. Medlidenhet, ydmykhet og ikke minst kjærlighet.